Norge vil ha stor nytte av høyfartstog. Her er noen av de mange fordelene med utbygging av et fungerende banenett.
Vi reiser som aldri før, og høyfartsbaner har etablert seg som et viktig reisealternativ i mange land. Japan startet med høyfartsbaner så langt tilbake som 1964. Den første banen i Europa ble åpnet allerede i 1981 (Paris – Lyon). Spania har bygd nesten 400 mil høyfartsbane siden de åpnet sin første i 1992. Kina på sin side hadde i 2024 bygd over 4 000 mil høyfartsbane, bare 17 år etter at de åpnet sin første i 2007, og er alt i gang med planene for ytterligere 1 000 mil nye baner. Dette må da være noe for oss i Norge også!
Men er det marked for høyfartsbaner i Norge, med en befolkning på rundt 5,5 millioner? Ja, for potensielle passasjertall er langt høyere enn antall innbyggere. Vi reiser nemlig svært mye, særlig på lengre strekninger, og flyr innenriks nesten 10 ganger mer per innbygger enn gjennomsnittet i Europa. Se mer om det under 1a) i «Hvordan».
Moderne høyfartsbaner bygges vanligvis for en toppfart på minst 250 km/t i persontrafikken. Ofte ligger standarden nå på 300 - 350 km/t. Våre planlagte baner {{note1}} for Norge og Sverige har en toppfart på rundt 300 km/t, tilpasset lokale forhold.
Sett i lys av dagens norske jernbanenett kan et slikt fartsnivå virke utopisk. Det er imidlertid ikke noen månelanding, men «kjøkkenteknologi» utviklet gjennom flere tiår i mange andre land.
Et viktig poeng med høy fart er å kunne konkurrere med både bil- og flytrafikken. Erfaringstall fra Den internasjonale Jernbaneunion (UIC) viser at ca. 80 prosent av de reisende velger tog framfor fly når reisetidene med tog blir på 2,5 time eller bedre.
Høyfartstog er anerkjent som en svært trygg og behagelig måte å reise på. Man merker lite til farten, og det føles nærmest som om man «flyter» av gårde på linjene. Nye baner, med stødige fundament og slake svinger, er noe av grunnen til dette, mens dagens norske jernbaner ofte har mange krappe svinger, mange fartsendringer og mye gammel og dårlig fundamentering.